I gruvelandsbyen Bakua Tshimuna sørøst i Kongo-Kinshasa er mange av diamantgraverne barn. Det er også de prostituerte i landsbyen.

 

 

SiED

Kasai, Kongo

Tid

Desember 2012

Team

Nicole Rafiki

 

FLYET MISTER BRÅTT høyde. Jeg kjenner et lite rykk i setebeltet. Det svære Boeingflyet er fullstappet med stivpyntede kongolesere i full fart sørover.

– Pling plong! sier det i høytaleren.

Flyvertinnen ber oss om å ta på setebeltene våre på lokalspråket lingala. På bakken under meg kan jeg skimte små, gule lys. Kinshasa. Vi skal til å lande i hjertet av beistet som har slukt over 2 millioner mennesker siden 1996.

Jeg kommer fra verdens fredeligste avkrok, er på vei til det turbulente hjertet av Afrika. I et kort øyeblikk tar panikken overhånd. Jeg lukker øynene og ser for meg kong Leonidas av Sparta i filmen 300, i det han skal lede 300 grekere mot omtrent 20.000 persere i slaget ved Thermopylae. Det er som om han snakker til meg også i det han skriker av full hals:

– Spartans! Tonight we dine in hell. Damen foran meg famler etter en bok som ligner på en bibel og begynner å nynne høyt. Straks hever hun stemmen enda høyere og bønnfaller Jesus om å ta imot hennes sjel. Vi lander om mindre enn 10 minutter.

 
 

Det unge landet

Gruvelandsbyen Bakua Tschimuna ligger like nord for regionhovedstaden Mbuji-Mayi i Kasai-Oriental, et gruvedistrikt sørøst i landet. Den lille diamantgraverlandsbyen ligger i enden av hel rekke nesten uframkommelige veier.

– Veiene som forbinder Bakua Tshimuna med andre byer nesten ikke fremkommelige på grunn av erosjon. Veier har kollapset og blitt liggende slik i årevis, sier Dieudonne Tshimpinda, min guide for anledningen.

Terrengmotorsykkelen hans, med meg bakpå, holder stor fart i det ulendte terrenget. Tshimpinda jobber i CRONGD, som er en paraplyorganisasjon for flere humanitære organisasjoner i Kasai-Oriental. Han har tatt denne reisen mange ganger og manøvrerer seg gjennom sand, søle, gress og småstein uten den minste anstrengelse.

Før diamantutvinningen blomstret opp var de viktigste aktivitetene her jordbruk og husdyrhold. Den formelle gruvedriften har for lengst opphørt. Nå har tradisjonell diamantutvinning tatt over som de største inntektskildene for befolkningen. Ved landsbyens sentrumsområde har Augustin Tshitenda bygget en skole som heter «Smia». Tschitenda er også slags landsbyleder.

– Jeg representerer folket i Bakua Tshimuna og taler deres sak ovenfor myndighetene. Om noen har klager eller ros å komme med er det jeg personen skal snakke med, sier den blide mannen i 40-årene.

Han forteller at myndighetene som regel gir ham en ordre i stedet for å komme med løsninger til de uttalige problemene folk har i distriktet hans. Noen av problemene er knyttet til helse og vann. Det finnes et lite sykehus og tre private helsesentre i landsbyen. Befolkningen er forsynt med vann fra kraner innkjøpt av en religiøs gruppe, men vannet renner ikke hver dag. Selv om det er noe befolkningen i Bakua Tshimuna ofte klager over, forteller Tschitenda at det er noe annet som opptar mesteparten av jobben hans.

– Min største bekymring og oppgave er barnas tilstedeværelse i landsbyen. De lever under kummerlige forhold, et problem som krever mye, sier Tshitenda.

Og barn, det er det mye av i Bakua Tshimuna. Mye av den uroen Kongo har opplevd siden selvstendigheten i 1960, har vært sentrert rundt gruvedrift som denne i Kasai-provinsene. Krigene, både de på sekstitallet, da Kasai sammen med Katanga en stund løsrev seg fra Kinshasa, og den i nyere tid, ved årtusenskiftet, har kostet befolkningen dyrt i form av levekår, noe som gjenspeiler i svært lav gjennomsnittsalder.

Det nøyaktige antallet innbyggere i Kasai er ikke kjent, men i 2009, anslo FNs utviklingsfond at provinsen hadde bortimot 4.8 millioner innbyggere. Samme kilde anslår at halvparten av befolkningen var yngre enn 15 år og 60 prosent av befolkningen er under 20 år gamle her. Tshimuna tar oss med til en åpen plass nord for markedsplassen i Bakua Tshimuna. Noen få kvinner og menn sitter i små grupper her og der.

Noen selger grønnsaker og andre dagligvarer mens andre slår av en prat. En mann lener seg mot salgsboden sin og snorker med munnen åpen.

– Det ser kanskje dødt ut her nå, men hvis dere kommer tilbake klokka ni kan jeg forsikre dere om at dere begge blir sjøsyke, sier Tshitenada alvorlig.

– Sjøsyk? Hva mener du med det? spør jeg. Vi står på den samme tørre, lysoransje jorden som vi har stått på hele tiden. Mener han at det finnes underjordiske vannforekomster her?

– Neida. Jeg mener at det er her alt mulig skjer. På natten forvandles dette åpne landskapet til et utested der folk drikker, fester, horer og nyter livet slik du aldri har sett maken til. På nattmarkedet kan du få kjøpt alt fra krokodillekjøtt, rådiamant til en kvinnes hjerte. De kaller dette stedet for båten på grunn av gledesbølgene som pleier å slå inn i de festenes hjerter, forklarer Tshitenda ivrig.

 
På nattmarkedet kan du få kjøpt alt fra krokodillekjøtt, rådiamant til en kvinnes hjerte.
— Augustin Tshitenda
 

Albertine i Kongo

Vi går forbi en gruppe kvinner som sitter i skyggen av et hus og fletter håret til hverandre. Én av dem er en sjarmerende ung jente som heter Linda. Jenta har en smal kroppsbygning og en blyg fremtoning. Til tross for solsteiken utenfor, virker hun nærmest usynlig der hun halvveis forsøker å snike seg bak en kraftig, brunhåret dame. Da jeg og de to mennene i følget nærmer oss, peker en av damene demonstrativt mot oss. Samtlige løfter blikket i vår retning.

– God formiddag, sier en dame med glimt i øyet.

– God ettermiddag, mama, sier begge mennene etter tur. Noen av kvinnene ser ut til å bli urolige mens andre, som Linda prøver å gjemme seg bak et eller annet. En av mennene foran meg snakker til Linda og ber henne komme ut. Han har noe i hånden som han rekker til henne. Penger. Linda stirrer hardt i bakken og sier bestemt.

– Nei. Det er noe beskjedent i stemmen hennes. Likevel uttaler hun ordene så skarpt at det nesten gir gjenklang. Mannen tar ett skritt tilbake og ser ut til å tenke seg om.

– Du kan ikke avvise en kunde, uansett alder. Han kan være en millionær, sier Lindas improviserte rådgiver og ler. Fra resten av kvinnene høres et bekreftende «Mm mm».

De er alle enige.

Linda ser ikke ut til å bry seg i det hele tatt. Hun trekker seg lenger tilbake og unngår mannens blikk. I dag vil hun bare være i fred.

– Der ser du en bestemt ung pike i aksjon, sier Tshimpinda og peker i retning Linda. Linda er én av mange kvinnene som livnærer seg på prostitusjon i diamantgruvene øst i Kongo. Hennes liv er ikke så ulikt karakteren Albertine sitt i Christian Kroghs nøkkelroman ved samme navn. I Albertine skildrer Krogh hvordan prostitusjon foregikk på slutten av 1800-tallet i Christiania i Norge. Det er en slående likhet mellom 1800-tallets fattigdomsproblematikk der i nord og et liknende samfunnsproblem i dagens Kongo.

Linda forteller:

– Jeg er yngst av fem søsken. Begge foreldrene mine er døde og de eldre søsknene mine bor ikke hjemme lenger. For to år siden bodde jeg hos tanten min i Mbuji-Mayi, men vi hadde veldig lite. Nabojenta så at jeg hadde det vanskelig og fortalte meg at jeg kunne være med henne til Bakua Tschimuna og tjene masse penger. Først nektet jeg for jeg syntes at det hun gjorde var skittent, men til slutt ble jeg med henne og siden har jeg vært her. Hun har invitert meg inn i det vesle rommet sitt, slik at ingen av de andre kvinnene hører henne.

Linda virker sjenert. Gjennom hele samtalen på rundt ti minutter sitter hun med bena overskrevs og ser ned på føttene sine. Hun løfter ikke blikket én eneste gang under hele samtalen. Når jeg spør om hun fikk de pengene hun ble lovet, sier hun bare kort

– Ja, jeg har mer penger enn jeg hadde før. Men hvorfor ser hun så trist ut, spør jeg igjen og forsøker å oppnå øyekontakt.

– Det er mange som kommer hit for å se på oss og å si stygge ting, sier ungpiken med haken hvilende over høyre kne.

Prostituerte har så godt som ingen rettigheter i Kongo. I gruvelandsbyen hender det at jentene blir harselert med, men utenfor gruvene er stigmatiseringen enda sterkere. Der er prostitusjon et tabubelagt yrke. Ingen ”vanlige” kvinner vil forbindes med prostitusjon.

– Mange jenter i landsbyen skammer seg for å dra inn til byen. De er redde for at noen skal skade dem, spotte dem eller skape en annen type ubehag for dem på bakgrunn av deres yrke, sier en jente som heter Mamy.

Selvstendig næringsdrivende barn

I diamantgruvene rundt Mbuji-Mayi er de fleste barna engasjert i en eller annen aktivitet med tilknytning til selve diamantutvinningen. Guttene jobber hovedsakelig som gravere mens jenter driver med salg av vann, jobber som frisører eller er ansatt i restauranter. Eller jobber som prostituerte som Linda og Mamy. Mange har ikke råd til å gå på skolen. Samtidig lever de i områder der alle typer overgrep, inkludert seksuelle, ofte forekommer.

– Min mor døde da jeg var 10 år og mannen hennes prøvde å gjøre meg til sin kone. Derfor flyktet jeg og kom til Bakua Tschimuna, forteller 15-åringen Marie.

Venninnene Grace og Liya har jobbet i lands byen i «bare» to måneder og kaller Marie en ekspert. Selv om seksualitet er underlagt strenge moralske begrensninger i samfunnet i Kasai, sier nesten halvparten av barna i gruveområdene at de har hatt sex. Dette kommer frem i en forskningsrapport utført av CRONGD og Senter for menneskerettigheter (CEFOP/DH).

I landsbyen Bakua Tshimuna blir jenter helt ned i tolvårsalderen presset inn i lugubre arbeidssituasjoner som følge av ekstrem fattigdom eller mishandling i hjemmet. Moren min beskyldte meg for å stjele 1500 franc (omtrent fem kroner). Vi kranglet voldsomt, og til slutt kastet hun meg ut. Jeg sov ute i syv dager før jeg bestemte meg for å flykte til Bakua Tschimuna, sier 16-år gamle Mamy.

Venninnen hennes, også kalt Mamy, startet å selge sex da hun var ni år gammel. Hun flyktet fra en nær slektning som misbrukte henne seksuelt. En kort periode jobbet hun på en restaurant i Mbuji-Mayi, uten å få lønn for arbeidet sitt. Bakua Tschimuna har vært hennes nye hjem i 6 år.

Barneprostitusjon er et kjent fenomen i Kasai- Oriental. Der kaller man barneprostituerte for «tumpatu» som betyr andunger eller «tunguluba» som betyr grisunger. Det er for å skille mellom barna og de voksne prostituerte som rett og slett kalles horer. Salg av sex er ikke noe noen av disse gjør for å bli rike. Prostitusjonen er en overlevelsesmekanisme.

– Jeg har penger til mat, drikke og klær, men det er ikke nok. Når jeg får litt mer penger kommer jeg til å flytte inn til byen og jobbe på en restaurant. Jeg vil ikke bo her resten av livet, sier Linda.

Jentene vi møter ser heller ikke på prostitusjon som en form for arbeid, og heller ikke som en form for misbruk. Det kan ha sammenheng med deres noe karakteristiske arbeidsmåte. Jentene forteller at de fleste kun har én fast partner over lenger tid.

Denne personen er helst en ung diamantgraver som har nok penger til å brødfø dem begge så lenge de bor i Bakua Tschimuna. Han er som en kjæreste eller uoffisiell ektemann som tar hånd om sin kvinne.

– Min mann har et rom som jeg pleier å sove i. Jeg møter venninnene mine om dagen når han er i skogen og graver, forteller Linda.

Farlig yrke

Ikke alle har det som Linda. Mindreårige har ikke lov til å leie en fast bolig i gruvelandsbyen. De som ikke har en fast partner, ser seg nødt til å leie utleierboligene til de eldre kvinnene, der de tar med seg kunder som ønsker det.

Jentene tjener ikke nok til å legge opp noen midler eller kjøpe seg noe. Linda forteller at kunder vanligvis betaler mellom 2000 og 3000 kongolesiske franc (FC) for alle seksuelle tjenester.

Det tilsvarer 12 til 18 norske kroner. Om de vil tilbringe en natt med jentene er prisen 4000 FC (ca. 25 norske kroner). I tillegg må de må betale for rommet som koster 1000 til 1500 FC per natt. Kundene varierer, både voksne menn og de unge diamantgraverne benytter seg av de unge prostituerte.

– Om jeg er heldig kan jeg tjene opptil 10 000 FC per natt, forteller den blide 16 åringen Mamy.

Linda, Marie og de andre ungdommene lever under ekstremt harde kår. Prostistusjon er et krevende yrke og det er mange farer forbundet med det. Uønskede svangerskap, seksuelt overførbare sykdommer som klamydia eller HIV/AIDS er en konstant trussel mot jentenes helse. Det er venninnene Linda og Tschilenda ganske bevisst på.

– Jeg ligger ikke med en mann hvis han nekter å bruke kondom. Han kan godt skrike og slå om han vil, men jeg gjør det ikke. Jeg vil ikke bli gravid med en mann jeg ikke kjenner, forteller 17 år gamle Tschilenda.

Ikke alle barna som er seksuelt aktive bruker prevensjon like konsekvent. Det er blitt gjort noen forsøk på å identifisere årsakene som fører jenter inn i sexindustrien i gruvene, men dette har ikke ført til en effektiv identifisering og straff av de ansvarlige. Områdetilsynsmannen Kabongo Apollinaire mener at staten gjør mye for å få orden på situasjonen uten å lykkes.

– Vi har gjort veldig mye for å hjelpe disse barna ut av situasjonen de er i, men problemet er veldig sammensatt og vanskelig å gripe an på en måte som vil utgjøre en varig forskjell. Vi har blant annet bygget skoler og drevet med seksualundervisning for de unge. Likevel har vi fortsatt mye å gjøre, sier Appolinaire.

– Mens nasjonale og lokale myndigheter i tillegg til deres lokale og internasjonale partnere er godt kjent med problematikken, ser barneprostitusjonen ut til å forbli tabu. Den innsatsen som er gjort for å hjelpe disse jentene er som regel begrenset til normsetting og ansvarsfraskrivelse.

I Bakua Tshimuna blir mindreårige jenter som leier et rom der det blir utvekslet seksuelle tjenester, fengslet eller slått av gruvepolitiet.

– Yngre jenter har ikke lov til å leie rom her. Politiet sier at barn ikke har noe der å gjøre, men noen av dem pleier å komme til oss allikevel, sier Mujinga, som vi treffer ved et losjihus.

En kriserammet gruvesektor

Vi kommer til et bord der ti-tolv gutter har samlet seg for å spille Ludo. Dette er de uoffisielle «ektemennene» til jentene vi allerede har truffet. Diamantgraverne. Støynivået er ganske høyt og latteren flyter like lett som skjellsordene. Når vi nærmer oss guttene blir vi fort lagt merke til. Stemningen endrer seg og noen av guttene forsvinner fort rundt et smug.

– Hva gjør du her sjef? Vi har ikke gjort noe. Prøver du å forby spill av Ludo også nå? sier én av guttene.

Han har et smykke som ser ut som en spydspiss i øret og en utydelig tatovering på halsen. Tilsynsmann Appolinaire smiler lett og forsikrer gutten om at han bare er på gjennomreise. Gutten som ikke vil fortelle hva han heter, forteller at han ikke har jobbet den dagen.

Gutter som ham er i gruvene av forskjellige grunner. I en studie utført av Diuedonné Tschitendas organisasjon, CRONGD, forklarte flere av intervjuobjektene at de hadde havnet i gruvene som følge av den økonomiske krisen i Mbuji-Mayi i 2008. Selskapet MIBA er etterfølgeren til det koloniale selskapet for skogsdrift og diamantutvinning,Forminière.

MIBA startet produksjonen i 1960 og har fortsatt med korte opphold i Kasairegionen.

Men i 2004 gikk den delen av selskapet som drev med diamantutvinning i Kasai konkurs. Siden da har hele regionens diamantproduksjon vært drevet som tradisjonell diamantutvinning, altså ved illegale dagbrudd. I dag kan ingen si helt sikkert hvem som egentlig driver gruven.

Dette tiltrekker seg dagarbeidere slik de som spiller Ludo ved et bord i landsbyen den dagen vi er på besøk, på bekostning av den mer organiserte arbeidsstyrken som drev gruven i bedre tider:

– Jeg har ikke fått lønn siden mai 2010, forteller Jean Kamweka.

Han hadde jobbet som sjåfør i MIBA og husker tilbake til en tid da MIBAs arbeidere var blant de mest privilegerte i hele landet.

– Tidligere fikk alle MIBAs arbeidere egne boliger som ikke lå langt unna arbeidsplassen. Vi fikk gode lønninger hver måned. Våre barn gikk på skolen og vi hadde mat på bordet. Nå blir vi takknemlige om vi får noe å spise hver dag. Om vi blir syke må vi bare be om guds nåde. Ingen har råd til medisiner eller sykehusopphold, sier mannen i 40 årene.

Krisen gjorde at mange i Kasai flyttet til hovedstaden Kinshasa og andre storbyer som Kisangani. Den forverrede sosioøkonomiske situasjonen i Kasai-Oriental førte til dårligere livsvilkår, særlig for familier med mange barn.

– Mine foreldre ba meg om å reise og finne ut av livet da jeg var 13 år, forteller Jean. Nå er han 17 år og graver diamanter i Bakua Tschimuna.

I prinsippet er den offentlige eiendommen til gruveselskapet MIBA utilgjengelig for småskalaprodusenter og selvstendige diamantgravere.

Det oppløste selskapet MIBA sysselsetter hundrevis av væpnede vakter for å hindre gruvearbeidere å få tilgang til selskapets eiendom og maskiner. Likevel, sniker mange barn seg inn i selskapets område på leting etter diamanter i Polygonen, MIBAs gamle gruveområde.

Det har gruvepolitiet funnet en måte å utnytte på. De har innført et «passord-system», der gravere kan betale rundt to dollar dagen for å ta seg «lovlig, men ulovlig» inn i gruvene. Likevel er det farlig å ta seg inn i MIBAs område. Dette området er ikke tilpasset for håndgravernes tradisjonelle arbeidsmetoder. Det er laget for store maskiner og tungt utstyr.

Selv om militæret og politiet er overalt i Bakua Tschimuana, er det ikke dermed sagt at dette er et trygt sted å oppholde seg eller å jobbe. Gruvepolitiets anklages for grove brudd på menneskerettighetene. En gutt i Bakua Tschimuna forteller at disse tjenestemennene ofte bruker ungdom til å gjøre deres jobb gratis. De som nekter kan bli fengslet og mishandlet av vaktene, mot et tilbud om å betale en viss sum. I enkelte tilfeller betaler familiemedlemmer eller venner av barnet løsepenger for å sikre hans løslatelse.

Ifølge noen kilder blir pengene deretter delt mellom myndighetene, områdets sikkerhetstjeneste (politiet og det kongolesiske Forsvaret) og andre makthavere lenger opp i hierarkiet som distrikts- og provins-ledelsen, sies det i CRONGD rapport om barnearbeid i gruvene.

Stolt

Skumringen tar over horisonten. Jeg står midt på en åpen plass i en liten gruvelandsby sørøst i Kongo og ser mot himmelen. Skyene som tidligere var lyseblå har nå fått et grått skjær i seg.

– Kom, det kommer til å regne voldsomt om ikke så lenge. Vi må skynde oss inn til byen, sier Dieudonné Tschimpinda til meg.

Jeg snur meg rundt og puster den svale Kasai-luften inn. På vei ut av Bakua Tschimuna kommer jeg til å tenke på Lindas besluttsomhet.

– Jeg vet at mange ikke liker det vi driver med, jeg er ikke flau over meg selv. Jeg gjør noe som holder meg i live. En dag kommer jeg meg kanskje ut herfra, men akkurat nå er jeg her.